I idrettspsykologien har vi flere motivasjonsteorier vi bruker for å prøve å forstå hva som motiverer mennesker til å fortsette med det de holder på med, som regel inn mot idrett og fysisk aktivitet. Det jeg synes er veldig spennende er at vi kan ta i bruk disse teoriene i egne liv, og på langt andre områder enn i idretten.
En av de mer anerkjente teoriene heter «Achievement goal theory», eller «Måloppnåelsesteorien» på norsk. Jeg vil ikke gå i dybden av teorien, men dele noe jeg synes er meget viktig med tanke på hvordan vi angriper livet, og dets utfordringer.
Ifølge måloppnåelsesteorien som er en motivasjonsteori har vi mennesker to orienteringer, eller to måter for hvordan vi angriper og møter utfordringer på. Vi kan være mestringsorienterte, eller vi kan være prestasjonsorienterte. Vi er ikke enten eller, men som oftest er det en blanding. Orienteringene er «ortogonale», altså uavhengige av hverandre. Men vi vet at det å hovedsakelig være mestringsorientert er bra for både motivasjonen, selvtillit og måten vi ser på utfordringer på. Kort forklart:
Er du prestasjonsorientert er det resultatene som er viktigst for deg, du måler deg selv mot alle andre, noe utenfor deg selv blir din målestokk for hvor dyktig eller kompetent du er. Du er opptatt av være bedre enn andre, og innen idrett skal du helst være bedre enn de andre samtidig som du yter minst mulig innsats. Mennesker som hovedsakelig er prestasjonsorienterte har også lettere for å ta snarveier, jukse og trenger mer bekreftelse fra signifikante andre (venner, foreldre, trenere osv.). Som prestasjonsorientert er det lettere å ikke stå i motgangen – du anser deg selv som ikke god nok, og egoet ditt får seg en trøkk i trynet når du ikke klarer en utfordring eller når ting går akkurat slik du så for deg. Det er lettere å gi opp, falle fra og å bli utbrent. Når du er i situasjoner du trenger å levere varene er det lettere at du blir mer nervøs, får høyere skuldre og trives mindre, du er jo redd for å mislykkes.
I motsetning til dette har du den mestringsorienterte personen. Er du mestringsorientert bruker du deg selv som målestokk, og du ønsker å utvikle deg selv basert på egne ferdigheter – hva andre får til og kan er ikke så viktig for deg, du vet at du blir bedre om du øver øver, og øver. Er du mestringsorientert er du mer opptatt av prosessen og å se deg selv utvikle deg, og du er ikke like opptatt av resultatene for du vet at de kommer av seg selv om du bare øver nok. Gode resultater er selvfølgelig tilfredsstillende for en som er mestringsorientert også, men hele deres identitet og selvtillit står ikke like mye på spill som når du er mer prestasjonsorientert.
Som mestringsorientert heter det ikke å feile, det heter å lære. Som Nelson Mandela så fint sa det «I never loose. I either win- or I learn». Motgang for den mestringsorienterte er bare et rom hvor man kan lære seg noe nytt og utvikle seg. Pedagogen John Dewey er kjent for å ha sagt «Learning by doing», jeg er minst like fan av å si «learning by burning». Vi er alle blanke ark når vi kommer til denne verden, å tro at vi skal mestre alt på første forsøk er ikke en bærekraftig holdning til livet. Vi trenger alle å feile for å lære. Å feile betyr ikke at du er et dårligere menneske eller er mindre kompentent, det betyr bare at du ikke har lært det enda. Ved å være mestringsorientert står du bedre i motgang og tøffe tider, du er mer lærevillig, optimistisk og har med stor sannsynlighet bedre selvtillit og er mindre stresset.
Vi kan også skape et klima eller miljø som er prestasjons- eller mestringsorientert. Studier viser også at toppidrettsutøvere også trives bedre i et mestringsklima, altså et sted der det er rom for å feile. De er gladere, mer tilfredse, prøver hardere og har mindre stresshormoner i kroppen når de deltar i idretten. I et prestasjonsmiljø blir de beste fremhevet, de får ofte goder, du får ikke gjøre feil og det går hardere utover selvtillit og motivasjon. PS: Toppidrettsutøvere er gjerne høye på begge disse orienteringene, men oppgir at de som barn/unge var opptatt av å mestre, og at det fortsatt er viktigst for dem. Det er ikke et problem å være høy på prestasjon så lenge du har mestringen i bånn, dette beskytter selvtilliten og motivasjonen din i større grad når du møter motgang.
Dette er kortversjonen av måloppnåelsesteorien, men mitt ønske er at flere mennesker tar på seg mestringskappen i hverdagslivet. Å hele tiden skulle prestere, måle seg mot andre og være redd for å feile er ikke godt for selvtilliten eller motivasjonen. Jeg er overbevist om at om du klarer å være mer mestringsorientert, å ha tro på prosessen og nyte reisen får du et liv som er mer lystbetont, morsommere, du får mer selvtillit, tar deg selv mindre høytidelig og er generelt mindre stresset.
Kilder:
- Pensgaard & Roberts, 2002, Elite athletes' experiences of the motivational climate: The..
Bilder:
-Skjermedump eget foredrag
- Unsplash og Pixaby.com
Comments