Stress får mye oppmerksomhet i dag, kanskje mer enn noen gang før, kanskje litt for mye? I første del av denne mini stress-serien skal vi se litt på det grunnleggende bak stress, og hvorfor det også kan være bra for oss, som ser ut til å være litt glemt i dag.
Først og fremst, stress er ikke bare et onde, det er aller høyst nødvendig gode for å holde oss i live. Vi tar det fra start. I kroppen har vi det vi kaller det autonome nervesystemet, altså at nervesystemet fungerer uten at vi aktivt må styre det. Dette deles deretter inn i det sympatiske (fight or flight), og det para-sympatiske (rest and digest) nervesystemet. Som du skjønner, vi er interessert i at det som oftest er det para-sympatiske nervesystemet som får stå for jobben. Når vi derimot opplever situasjoner vi opplever som truende, farlige eller stressende (les: 2020 stress) er det det sympatiske nervesystemet som står for jobben, og det leder oss videre til det stresset vi ofte snakker om i dag.
Fagtermene er «Eustress» og «Distress».
Eustress er det positive kortvarige stresset, som gjør oss blant annet mer skjerpet, sterkere, gir høyere puls, vi blir mer årvåkne og blodet strømmer ut til musklene, vi er klare til kamp. Dette skjer fordi kroppen pumper ut kortisol, adrenalin og nor-adrenalin; også kalt noreprinephrine i blodbanene. (Nyere forskning har også funnet et hormon kalt «osteokalsin» som frigjøres av skjelettet og er en forløper til både adrenalin og kortisol, og setter sannsynligvis i gang hele stressreaksjonen). Dette stresset har reddet oss mang en gang, og er utviklet gjennom hundretusenvis av år for å lette vår overlevelse i kampen mot naturen, ville dyr og andre mennesker fra utenforstående stammesamfunn. Det hjelper oss til å reagere raskt i situasjoner vi trenger det, og det skjerper sansene, balansen og styrken vår. I 2020 kan vi bruke dette stresset for å prestere bedre når det trengs på idrettsbanen, på foredraget, til pitchen i møtet, eller når vi opplever en form for fare. Dette kortvarige stresset er derfor godt for oss, og sørger for at vi presterer bedre når det trengs.
Distress derimot er det skadelige kroniske stresset, når kroppen går på høygir hele tiden. Du kan sammenligne det med å klampe gassen i «bånn» på bilen din og ikke gire opp fra 1 gir, da tar det ikke lang tid før noe smeller. Det er ikke rart man blir sliten og kroppen utbrent når man stadig går rundt med dette kroniske stresset og det flyter stresshormoner rundt i blodbanen til enhver tid, kroppen er konstant klar til kamp. Tenk deg å konstant gå årvåkent rundt og se deg over skulderen i frykt for at noen skal ta deg, Du får aldri til å slappe ordentlig av! Kortisol i seg selv er et hormon vi trenger, det sørger blant annet for en økning av glukose i blodbanen og tilgangen på energi øker. Det hjelper oss også til å våkne om morgenen, men med knappen konstant på, det er da det blir trøbbel.
Hva er det som gjør at noen føler at det er et konstant stress? Det finnes jo ingen ville dyr eller andre mennesker som vil ta deg og dine som for hundretusenvis av år siden? Hva gjør det med kroppen og hjernen når man har så mye kortisol i blodet hele tiden? Er noen former for stress verre enn andre, og kan vi gjøre noe med stressets påvirkning på oss?
Mer om dette i del to av stresserien.
Kilder: